Det finnes 47 institusjoner for høyere utdanning i Norge, og blant disse finnes det 1321 studietilbud å velge mellom. Så hvordan endte jeg opp med å velge bachelor i psykologi? Det finnes ikke noe enkelt svar på dette, og veien fram til det endelige valget var en prosess som tok noen år, med mange vurderinger og ombestemmelser.
Fra jeg var 4 år sa jeg at jeg ville bli lege. Årsaken er nok at bestefaren min i sin tid var lege, og resten av familien i stor grad besto av mennesker innen helseyrker. Jeg forsto at jeg måtte jobbe hardt på skolen for å bli lege, og tok skolen veldig alvorlig allerede på barneskolen. Det skulle vise seg at jeg var en teoretiker, og ikke en praktiker (til sløydlærere, musikk – og kunst og håndverkslærernes tidvise fortvilelse). Det å like å lese og lære, skulle vise seg å betale for seg senere.
På ungdomskolen trodde jeg fortsatt at jeg ville bli lege, og trodde det helt til jeg startet på første klasse på studiespesialiserende. Der innså jeg at realfag ikke var noe for meg, og at jeg hadde bedre anlegg for samfunnsfagene. Jeg som alltid hadde hatt en plan følte det som et lite vakuum i den perioden, for hvis jeg ikke skulle bli lege, hva skulle jeg bli da?
I min leten etter hva jeg ville studere visste jeg to ting: jeg ville ha en teoretisk utdannelse, og jeg ønsket å jobbe med mennesker. Å lande på psykologi var dermed en nærliggende avgjørelse, ettersom det fortsatt omhandler helse, og det finnes strengt tatt ikke noen bedre studie enn psykologi – som omhandler studiet av menneske, hvis man ønsker å forstå hva mennesket er.
Aberet var kun det at jeg ikke ville drive med terapi. Jeg så for meg lange dager med å lose mennesker gjennom deres livskriser, depresjoner og ekteskapelige problemer. Jeg trodde mennesket kun kunne forstås ved å forstå deres problemer. Så feil man kunne ta!
Etter nærmere undersøkelser oppdaget jeg at det fantes bachelor og masterstudium i psykologi. Jeg trengte ikke å bli terapeut, for å lære hva mennesker var! Det fantes faktisk et studie som tok for seg hva mennesket er, hvordan man danner minner, hvordan man fungerer i en gruppe, hvorfor mennesker handler som deg gjør – helt uten at man må lære om diagnostikk og negative sinnstilstander!
Jeg var heldig. Jeg fant et studie som passet meg på første forsøk, i motsetning til mange andre av vennene mine, som har endret studieløp både en og to ganger underveis før de endelig fant noe de trivdes med. Jeg fant et studie som gjør meg gira! Jeg syns psykologifaget er spennende, og koser meg med pensum. Selvfølgelig ikke hele tiden, men allikevel mesteparten av tiden. Jeg syns det er spennende at studiet mitt kan sees i hverdagen. Jeg kjenner igjen bystander effecten når romkameratene mine ikke vet hvordan de skal håndtere maurinvasjon på kjøkkenet, jeg merker kognitiv dissonans når jeg bestemmer meg for å bli med ut og spise istedenfor å lese, eller spare de få kronene jeg har igjen på kontoen. Jeg kjenner igjen utviklingsstadiene jeg lærte i utviklingspsykologien når jeg besøker småbarna hos slektningene i Trondheim. Psykologien kan brukes til alt!
Denne bloggen vil brukes til å formidle gleden jeg føler for psykologifaget, mine refleksjoner rundt det å være psykologistudent, hvorfor faget er spennende, og hvordan det kan anvendes etter studiet.
Jeg håper du vil fortsette å lese denne bloggen, og føle samme engasjement og interesse som jeg føler ovenfor psykologien.
– Linn Braaten
Virtuell Katarsis 