Nå har jeg studert hele fem år ved psykologisk institutt, NTNU, og jeg kan med rette kalle meg for ferdigutdannet. Mine betraktninger om både bachelornivå og mastergradsnivå kan leses henholdsvis her og her. Dette blogginnlegget er kanskje mer i etterpåklokskapens navn og handler mer om mine tanker rundt sluttfasen av mastergraden, og hvilke muligheter den gir meg videre.
Annelise Dyrli
Foto: Privat
Jeg har tatt en mastergrad i retningen som kalles for læring – hjerne, atferd og omgivelser. Denne er kort fortalt er det en svært bred retning som har hovedfokus på læring fra ulike perspektiv. Dette kan være på nevron-nivå, men kan også ha et mer samfunnsmessig fokus. Tidlig i løpet får man velge seg både veileder og hva man ønsker å se mer på. For å et bilde av hvor bred graden er kan jeg nevne at i min klasse så fokuserte noen på premature barn, andre på sportsdans, emosjoner i læring og mye annet spennende. Variasjonen er dermed stor og kompetansen bred.
Fokuset i oppgaven min var balanseferdigheter hos eldre, samtidig som jeg fokuserte på hva som skjer med hjernen når man eldes, og hvordan dette er med på å påvirke balansen. Fysisk aktivitet ble også viktig underveis. Jeg kan enda ikke si for sikkert hva det var som inspirerte meg til å se på akkurat dette. Det viktigste jeg gjorde var å unngå et halvferdig prosjekt, hvor noen veiledere sto klar med egne ideer og prosjekter, men å gjøre det jeg selv hadde lyst til og det jeg brenner for. Eldres helse bør fokuseres mer på, og så langt er dette mitt bidrag. Som ny psykologistudent er det lett å være for opptatt av målet, enn selve prosessen underveis. For eksempel vil mange være mer opptatt av godt resultat på eksamen, enn den verdifulle læringen man gjør seg underveis. Dette gjelder nok også for meg selv, da jeg tidvis var helt oppslukt i å gjøre alt riktig og skrive en ”god nok oppgave”. Jeg glemte kanskje noe av det som også er essensielt, som jeg nå i ettertid er stolt av; jeg gjennomførte min egen idé på egen hånd. Jeg søkte om forskningstillatelse til Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste og jeg rekrutterte, informerte og testet 41 eldre i balanseøvelser. Jeg har fordypet meg i en tidvis uoverkommelig bunke med artikler og fagbøker om balanse, balansetester, statistikk, aldring, kognitiv svikt og fysisk aktivitet. Jeg var ganske stolt (og relativt stresset) når jeg stod på trykkeriet klar til å hente de ferdige eksemplarene av oppgaven min.
Denne masteroppgaven har vært en emosjonell reise med både oppturer og nedturer. De viktigste oppturene for meg var når jeg fikk fortalt andre hva jeg brenner for. Jeg har skrevet blogginnlegg om oppgaven min på ulike blogger, og selvfølgelig er det gøy med slik oppmerksomhet, samtidig som jeg får spredt det jeg mener er viktige budskap. Jeg tilbydde meg også å fortelle deltakerne i studien min om resultatene, og dette satte de veldig pris på. Ved å gjøre dette ble jeg også en erfaring rikere med hvordan det er å formidle vitenskap til andre som ikke har like mye kunnskap innenfor feltet. Her fant jeg fort ut at det enkle ofte er det beste. Så, nok en erfaring fra en fersk nyutdannet; formidle det du driver med og brenner for! Dette gir motivasjon til å pusle videre, fordi andre er nærmest garantert interessert i hva du driver med.
Så, hva nå? Det jeg tror ytterst få er forberedt på, er tiden etterpå. Jeg lever nå i stor usikkerhet. Jeg har søkt ulike jobber, samt at jeg snuser på en PhD, men jeg er fortsatt ikke sikker på hva jeg vil gjøre videre. Det krever stor tålmodighet og såkalt is i magen når avslagene på utlyste stillinger tikker inn. Jeg vet like lite som alle andre hvor jeg er neste år. Angrer jeg på valget om å ta en så bred mastergrad? Nei. Jeg vet jeg kan mye, og at denne typen kompetanse er nyttig også i verden utenfor universitetene. Kanskje kan jeg bli rådgiver i staten, prosjektmedarbeider, vitenskapelig assistent. Kanskje er jeg for ung og uerfaren. Jeg er nok ikke den første som lever i usikkerhet. I disse dager finnes det mange av oss som fullfører grad og som skal ut i arbeidslivet. Det er en del av gamet.
– Annelise Dyrli
Virtuell Katarsis 